LITT HISTORIKK OM HÅJA

Av Jan A. Brox

Oppdatert 2015-10-20.

Håja er en historisk interessant øy. Her har det bodd folk langt tilbake i tiden, ja, lenge før skriftelige kilder beretter om det. Mye tyder på at øya har vært et sentralt sted her ytterst på kysten vest for Kvaløya. Navnet Håja er en sammentrekning av Håøya, som betyr ”den høge øya”. Langs kysten er det mange øyer som bærer dette navnet. Felles for alle er at de har en spesiell fjellform, de er høge og med en eller flere sider som stuper bratt i havet.

Med sin strategiske beliggenhet i forhold til fiskefeltene har nok øya fungert som rorvær eller fiskevær langt tilbake i tiden. Keila på østsiden gav en brukbar havn for den tids båter. Bedre enn ved de andre øyene i området. Fallvær kunne til tider skape noen problemer.  I skattemanntallet for 1520–22 benevnes Håja som fiskevær på linje med steder som Skjervøya, Vannvåg, Torsvåg, Sandvær, Baltestad, Øyfjorden og videre vestover. Men øya har nok vært rorvær lenge før denne tid. Fiskerne kom nok fra fjordene på Kvaløya og øyene utafor.

Håja i måneskinn. Foto: Svenn A. Nielsen

Et hardnakket sagn forteller at det skal ha stått en kirke på øya. Og det er mye som tyder på at dette kan være tilfelle. Her er navn som Kirkevollen og Kirkevollbergan. Påstanden om funn av bein og hjørnesteiner holder sagnet ved like. Her finnes en langstrakt steinsetning mellom bergene i retning nord–syd. Ifølge tidligere antikvar O. Nikolaisen ved Tromsø Museum skal opphavet til kirkehuset i Håja ha vært en tvist mellom overordnede ved Trondenes kirke og seks munker. Tvisten skal ha endt med at disse forlot stedet og seilte nordover, gikk i land i Håja og bygde et kapell. I denne forbindelse skal årstallet 1200 være nevnt, men uten at dette kan stadfestes for øvrig. Om nå dette har noe for seg, hvorfor gikk de i land i Håja? Kan det være at øya alt på den tid var et sentralt sted eller fiskevær som samlet mye folk?

Et annet moment i saken er at den siste romersk-katolske erkebiskopen i Norge, Olav Engelbrektsson (ca 1480-1581), i 1533 har ei ½ våg fisk i utrorsavgift av hver mann som driver fiske fra øya, ifølge erkebispens jordebok. Erkebispen holder på den tid til på Steinvikholmen i Skatval i Trøndelag. Alt fra første halvdel av 1100-tallet er en avgift, kalt tiende, alminnelig i Norge. Denne tiende er 1/10 av gårdsproduksjonen og var delt inn i fire: bispetiende, prestetiende, kirketiende og den såkalte bondeluten, som skulle gå til de fattige.  Denne tiende gikk stort sett til å drifte kirken og geisligheten. Men her er det snakk om en ”utrorsavgift”. Hva kan det bety? Kan det være slik at Håja var underlagt bispestolen på en eller annen måte, altså at den var kirkegods? I Titus Bulches manntall for 1666 oppgis øya å tilhøre kongen. Da er vi kommet et godt hundreår etter reformasjonen, og da heter det kongetiende.

Mye tyder på at øya har vært en del av det gamle varslingssystemet som besto av varder, vetter og bauner. En linje gikk på innersiden av Senja over Gammelvetten ved Vesterfjell og videre nordover til Skårliaksla, begge på Senja. Her delte linjen seg. En gikk på innersiden av Kvaløya over Vettheia mellom Straumsbukta og Tisnes, Varden på Tromsøya og videre nordover. Den andre gikk over Torsnesaksla, innenfor Brensholmen, her er navn som Vetten og Vettmarka. Den fortsatte sannsynligvis over Bondalen (av baun?) på Tussøya, Håja og videre nordover.

Disse tre momentene, fiskevær, kirke og del av et varslingssystem, tilsier at øya sannsynligvis har hatt langt større betydning for området fra 11-1200-tallet og til utpå 15-1600-tallet enn man har vært klar over.

De første navngitte personene på øya finner vi i Norske Regnskap og Jordbøker for år 1521. I alt er det 15 navngitte personer, der iblant to kvinner. Den ene oppgis å være hustru til en av mennene. Om den andre gis det ingen opplysninger om tilhørighet. Alle de nevnte personene betaler tiendepenningskatt av utlik størrelse. Alle disse personene bor neppe på øya. De fleste er nok tilreisende fiskere som har sin utror her. Hvis vi antar at disse to kvinnene representerer to familier, i alle fall gjør den ene det som bor på øya, så må vi anta at disse har barn, og da kan antallet personer som oppholder seg på øya på denne tid, være noen og tjue personer.

I tiden etter har øya vært bebodd vekselvis av en til tre, fire familier fram til 1952 da den ble fraflyttet for godt.

Et skifte etter Tollev Jensen i 1756 gir oss et lite bilde av bebyggelsen i Håja på den tid. Det nevnes en stue og to skjåer. Ingen fjøs er nevnt, men likevel er der tre melkekyr, fire geiter og fire sauer.  Det nevnes en seksringsbåt og en duffelstrøye som befinner seg hos Lars Helgesen i Kattfjorden. Det er det hele.

Ei fortelling fra Håja går ut på at i den tiden russerne herjet sørover langs kysten av Finnmark og Troms, skulle de ha gått i land i Håja. Det var en sommer at folkene på øya oppdager ei skute langt ute i havet og at den tar seg opp mot land. De aner uråd og samler alt de i farta kan ta med seg og søker tilflukt i en hule på yttersiden av øya. Røverne kommer til tomme hus, men får mistanke om at folkene fortsatt er på øya. De tar til å ro rundt øya – en runde – uten å oppdage noe liv, en runde til, fortsatt uten resultat. De i hula har registrert at røverne har rodd to runder og regner med at faren er over. De gjør opp varme da de hadde med et pattebarn. Det utrolige hender, russerne kommer rundt øya for tredje gang. Denne gangen oppdager de røyken og går i land og finner folkene og dreper nesten alle og røver alt som fantes i hulen.

Russerne eller karelerne, kom opprinnelig fra Karelen ved Finskebukta, men med tiden trakk de nordover og bosatte seg ved Kvitsjøen, som ble utgangspunket for herjetoktene sør etter norskekysten. Disse herjetoktene begynte i siste halvdel av 1200-tallet og frem til 1349 da det ble en brå stopp pga svartedauen. Men ca 1385 begynte det igjen og holdt frem til 1444, da det siste kjente toktet ble foretatt. Opprinnelsen til disse herjetoktene var et

gammelt skattekrav, for de mente landet her nord tilhørte dem.

Omkring 1896 starter Hans J. Paulsen fiskeforretning på øya. Etter noen år solgte han bruket til Edvard K. Paulsen, Tullenga, og Hans J. Nilsen, Lauklineset, samtidig som de kjøpte hele øya av Martin Pedersen, som da var eier av øya. Disse to fortsatte fiskeforretningen. Etter at Hans Henrik Brox d.y., Tussøya, døde i 1896, overtok Edvard K. Paulsen, Tullenga, en brygge som med tiden ble flyttet til Håja. Etter at forretningen opphørte i Håja ble bryggen flyttet til Tullenga og satt opp på innersida av gammelbutikken. Senere ble den flyttet på yttersiden av butikken og er i dag den innerste bryggen på kaia.

Martin Pedersen drev på denne tid litt småhandel, vesentlig for fiskerne som rodde herfra.  Det var 4–5 båtlag, vesentlig fra Kattfjorden som hadde årlig stasjon på øya. Det var ingen rorbuer, så de hadde hus i stua til Martin og ”ho Hanna i Håja”. Båtkeila ble imidlertid mindre og mindre brukelig i det den var utsatt for sterkt sjødrag, som i fallvær mol båter og fortøyninger om hverandre.

Om Martin Pedersen har ho Ruth Pedersen fra Rekvika fortalt at hennes far, han Rudolf Johansen fra Spirvika i Ersfjorden, hadde sagt at han Martin ikke kunne skrive.  Likevel holdt han orden på varer og utstyr, og hvem som skyldte han penger samt hva slags varer og kvantum den enkelte hadde stående på krita hos han.  Han hadde et eget tegnsystem for de forskjellige vareslagene han hadde på ”bua”, og det ble hermet etter han når han så over ”hieroglyfene” sine (med litt pipende stemme) ”hm, hm – dettan ligna på flæsk!”.

I 1912 blåste salteriet på sjøen og eierne sluttet da med forretningen. Kort tid etter solgte de øya til garver Eidissen og Frøslie, Tromsø, som prøvde seg med avl av rødrev. Dyrene ville ikke formere seg som forventet, endog det var stasjonert en oppsynsmann for slektens trivsel, som Carl Bertheusen beskriver det.

I den tiden fiskeforretningen ble drevet i Håja hadde øya mer eller mindre fast anløp av lokalbåten til Tromsø Amts Dampskibsselskab. Navnet ble endret i 1922 til Troms Fylkes Dampskibsselskap. Etter fusjonen med O.V.D.S. i Narvik, 1. mars 2006, er dette rederiet i dag historie. Martin Pedersen står oppført som ekspeditør i Håja fra 1896 til 1912.

I 1933–34 kjøpte Ludvik Jensen fra Malangen øya, og bosatte seg her med sin familie.  De flyttet fra øya høsten 1952. Men øya ligger der fortsatt. Og dersom arkeologien får bedre vilkår i framtiden og man begynner og graver, så er der sikker mange skjulte skatter som vil fortelle oss om livet i hine harde dager. Og kanskje kan da kirkehuset og annet dukke fram.